Selv om dette er ei fantasibok der den magiske verdenen er hoveddelen av handlingen, dreier det seg mye om barndom og oppvekst. I denne boka har begge hovedpersonene mistet en av foreldrene sine. Anna mistet moren sin da hun bare var seks år gammel, og Aian mistet faren sin da han var en liten gutt. Anna har vokst opp med faren som sin eneste familie. Aian og moren bodde sammen med onkelen, tanta og tre fettere helt til moren fant seg en dansk mann. Onkelen hans ville ikke være med på dette fordi dansken ikke var en muslim som resten av Aian sin familie. Aian måtte velge mellom å bo med moren og typen eller de som han betegnet som sin familie. Han valgte moren. Det er flere barn i dag som blir utsatt for slike situasjoner der de for eksempel har skilte foreldre og blir satt i den forferdelige situasjonen der de må velge mellom dem. I denne boka gjør Anna alt for å finne igjen moren sin, som hun er fast bestemt på enda lever. Mens Aian gjør alt for å unngå å gå hjem til sin mor.
Det handler også om at venner må holde sammen. Anna og Aian går inn i huset. De finner en nøkkel av gull. Anna mistenker Aian for å stjele nøkkelen for å selge den. De sovner sammen. Når Anna våkner er både Aian og nøkkelen borte. Aian kommer ikke på skolen og moren vet ikke hvor han er. Det viser seg at han er i skuggeverdenen der han er for å hjelpe Anna slik at hun kommer seg ut av magiverdenen før det er for sent.
Budskapet i denne boka dreier seg om at du ikke må være redd for alt. Du må se din frykt i øynene å ta sjanser. Anna velger å gå inn i det gamle huset der de bodde. Hun er overbevist om at huset har tatt moren hennes og at det en dag vil ta henne også. Til tross for dette sniker hun seg inn i huset. Hun har lyst til å flytte bort fra alt og komme seg vekk. Glemme fortiden og tenke lyst på fremtiden. Men sannheten er den at du ikke bare kan rømme fra alt og tro at minnene går bort av seg selv. Fortiden er med deg uansett hva du gjør. Du må bare heve deg over det og se fremover.
